Men før jeg startet å klippe og lime fra plansjene, begynte jeg å lese om funnet. Etter å ha lest nær halvparten, fikk jeg fornemmelsen av at dagens datering til flere av myntene under Olav Kyrres regjerningstid måtte være feil. Olavs "gode penning" har fra 1960 tallet blitt plassert i slutten av hans regjeringstid (etter 1080), mens det har blitt antatt at den dårlige mynten kom først, som en forsettelse på Haralds Haraldslått. Men det stemte ikke med den oppfatningen jeg fikk. Ut ifra hva jeg så, så måtte den gode mynten ha kommet i begynnelsen av hans regjeringstid.
Helt fra Gresli funnet så dagens lys i 1881, har det vært diskusjoner blant norske numsimatikere om når myntene skal dateres til. Så stor uenighet var det, at Holmboe og Schive utga hver sin avhandling over Stange funnet, som inneholdt et par av Olav Kyrres gode penninger (Mesteparten av Sandø funnets mynter daters i dag til Magnus Berrføtt). Spørsmålet var da, om disse myntene kunne dateres til Olav Kyrres bror, Magnus, som døde i 1069, men tidsperspektivet virket noe for kort. Noen ville også plassere det, som til nå anses for å være Olav Kyrres gode penninger, til da Olav Kyrre og Magnus regjerte sammen (slik jeg også vil ha det). Sammen med at man også daterte Olav Kyrres penninger til Harald Hardråde, ble det kort sagt masse rot i siste kvartal av 1800-tallet.
Å sette fart i en over 100 år gammel uenighet er ikke alltid så lurt, særlig når man kun har noen svart/hvit plansjer å bygge sine antagelser på. En numismatiker ansatt på fulltid i myntkabinettet, ville ha stilt sterkere med tanke på materialet han da har tilgang på. Så det er på usikker grunn at jeg skal prøve å vise at Olav Kyrres gode penningen allerede ble utmyntet sammen med med hans bror Magnus. Med andre ord at brødrene sammen har prøvd å rette opp i myntvesenet deres far skakkjørte. Men jeg skal også prøve å vise at de kort etter begynte å blande i mer kobber i penningene! Jeg skal også gjenoppta det spørsmålet om kirken allerede fikk myntrett i årsskiftet 1067-1068 (og mistet den tidligst halveis i Olavs tid som enekonge).
Metallanalysene av flere mynter fra Gresli funnet, som myntkabinettet gjennomførste i årene 1967-1970, har jeg hatt tilgang på. Disse har vært med på å styrke og utvide teorien om at Olav Kyrres gode penning ble utmyntet allerede da Haraldsbrødrene var samkonger.
Begreper
Før jeg setter i gang, må jeg belyse et par begreper. Det er utarting av mynter og litt om metallanalyser.
Utarting
Under en utmyntnig ble (og blir) stemplene utslitt (etter ca 8000 mynter på Olav Kyrres tid) slik at man måtte skjære nye. De nye stemplene skulle da vanligvis være lik de utslitte stempelene. Derfor ville de gamle stempelene ligge til grunn for skjæring av nye.
Vi er alle bekjent av at når man skal kopiere noe for frihånd, vil kopien sjelden og aldri bli lik orginalen. Ved å kopiere et stempel vil streker kunne bli lengre/kortere eller førskjøvet i forskjellige retninger. Det kan da oppstå nye åpne felt som man må fylle ut med noe, eller at man får plass til mindre. Over en tid vil derfor det siste stempel som er skåret, avvike bemerkelsesverdig fra det første stempelet som la grunnlaget for hovedtypen. I flere tilfeller vil en slik utarting av stempler kunne skape nye hovedtyper, i den forstand at de avviker så mye fra utgangspunktet at de må kunne kalles egne typer. I andre tilfeller kan man også bruke to eller flere stempler som forbilde, og man vil da få et stempel som er en blanding av to eller flere typer.
Metallanalyser
Da Gresliskatten kom for sin dag på slutten av 1800-tallet, var det to typer metallanlyser som var rådende: Kjemesik analyse og strygeprøven. Den førstnevnte er bannlyst i dag, og flere norske middelaldermynter har blitt ødelagt på grunn av den drastiske metoden. Kort sagt klipper man av en del av mynter, eller ofrer en hel mynt for å gjennomføre analysen. Strygeprøven er derimot snillere med myntene. Her stryker man randen mot for eksempel uglasert porselen. Resultatet er da en gråktig strek. Deretter sammenligner man fargen på denne streken med tilsvarende streker utført med forskjellige sølvlegeringer. Metoden er svært usikker, og er derfor lite pålitelig. Den kjemiske prøven anses også som svært usikker, ettersom det ikke er sikkert at legeringen er en homogen blanding, og man kan derfor ende opp med å gjøre analysen av et for lavt sølvholdig (el. før høyt) fragment av en mynt, som overhodet ikke er representativ for resten av mynten (evt. myntformelen).
I dag har vi heldigvis andre analysemetoder, som er svært skånsomme mot mynter. Fra 1967 til og med 1973 ble det gjennomført neutronaktiveringsanalyser på 198 av penningene fra Olav Kyrres tid, da i hovedsak mynter fra Gresli funnet. Disse prøvene anses i dag som svært pålitelige. Men alle analysene kan ikke tas for å være god fisk. Noen av myntene, som er undervektig i forhold til den gamle norske penningstanadarden, viser i flere tilfeller et sølvinnhold som ikke korresporenderer med de øvrige myntene. Det må her antas at det høye sølvinnholdet skyldes at deler av kobberet har korrodert bort. Jeg vil derfor se bort fra mynter som må kunne anses for å være undervektige (særlig analyser tatt av mynter fra Måge funnet). Men det burde være mulig å finne en omregningsfaktor, som kan gi oss innsikt i myntenes opprinnelige gehalt. Dette vil dessverre ikke bli behandlet her.
Magnus og Olav Kyrre, Haraldssønnene
Da Harald Hardråde døde i krig på engelsk jord, ble en av hans sønner, Magnus, tatt til konge over Norge. Han regjerte landet alene fra høsten 1066 frem til sommeren 1067, da hans andre bror, Olav Kyrre (1067-1093), kom tilbake fra England og begge ble tatt til norges konger. Kongeriket Norge ble så delt i to mellom brødrene. Men før Olav kom til landet, skal vi ikke se bort ifra at det sannsynligvis ble det slått mynter i Magnus navn. Magnus dør så i Nidaros året 1069 av det, som man i sagaen kaller ”revormsått”. Olav Kyrre blir så enekonge. Gjennom hele sin tid som enekonge slår han mynter.
Det ser ut til å være en viss enighet i numismatiske miljøer, at Harald Hardrådes mynter forsvinner fra omløp tidlig i Olav Kyrres regjeringstid. Sannsynligvis allerede da han regjerte sammen med broren Magnus. Under Harald Hardråde ble så godt som halvparten av den utenlandske mynten byttet ut med norsk. Mens under Olav Kyrre ble den norske penningen enerådende, mynter av både godt og dårlig sølv. Frem til i dag har man siden begynnelsen av 60-tallet plassert Olavs gode penning til slutten av hans regjeringstid. Den dårlige ble plassert i begynnelsen, som en fortsettelse av Harald Hardrådes dårlige penning; Haraldsslåtten.
Magnus og OlavS gode penning
Det er ikke så lett å bevise noe som ingen skriftlige kilder vitner om, men hvor det bare er myntene som kan vitne om det som skjedde for nesten 1000 år siden. Her vil da også en god magefølelse og litt fantasi komme godt med. Selv om det sistnevnte på ingen måte anses som vitenskapelige verktøy. Men magefølelsen og fantasien, kan komme med teorier som det er verdt å prøve ut, for så å se om det hold i dem. Jeg skal her prøve å vise at den gode penningen må ha kommet allerede da Magnus og Olav Kyrre regjerte sammen. Desverre har jeg kun dette ene beviset å bygge mine antagelser videre på, så det spørst hvordan det hele blir mottatt av andre numismatikere. Nummerene på bildene viser til Greslifunnet.
Bevis
J4
Sølvinnhold: 51,3 %
J8
Sølvinnhold: 48,6 %
J7
Sølvinnhold: 46,6 %
I Gresli funnet ble det funnet en penningtype hvor to byster vender mot hverandre, etter bysantisk stil (det som anses for å være en av myntypene av Olav Kyrres gode penninger). Tre forskjellige utartinger av denne kan sees over. Jeg har satt dem opp etter synkende metallinnhold. Samt den som må være slått tidligst kommer først, og siste til slutt.
Mynt J8 ser ut til å være en utarting av J4, da den er noe mer enklere utført. J4 må derfor ha kommet først. På samme måte må J7 være en utarting av J8, og J8 må ha kommet først. Den første mynten har, som sagt, høyere sølvinnhold enn de påløpende. Sølvinnholdet kan derfor sies å være synkende i henhold til graden av utarting og tid. Man kan da sette opp teorien om at denne myntypen, som anses for å være av Olav Kyrres gode penning, har blitt dårligere med tiden.
Ser man til andre tidsepoker av norsk numismatikk (1200-tallet), ser vi ofte en gradvis forringelse av kongens mynt. Man ser også at en nyinnsatt konge setter opp sølvinnholdet i forhold til forgjengerens dårligste og seneste mynt. Men at denne igjen synker kontinuerlig i løpet av regjeringstiden. På grunnlag av dette vil jeg sette opp en ”ad hock” (hjelpeteori), hvor jeg antar at Olav Kyrres mynter har hatt et sølvinnhold som synker kontinuerlig, uten å forbedre seg. Da kan jeg igjen anta at mynter med samme sølvinnhold vil være utmyntet samtidig.
En annen mynt fra Gresli funnet, P2 (med flere nesten ugjenkjennlige utartinger av lavere sølvgehalt), har et sølvinnhold som bare avviker 0,3% ifra J7 (laveste sølvinnhold som er målt på denne typen). Vi snakker da om den svært kjente mynten hvor Olafr Kunukr er skrevet med runer (også kjent som moderne kopi i gull). Ut ifra ”ad hock”’en, så må denne mynten være slått samtidig som J7.
P2
Sølvinnhold: 46,3 %
P16
Sølvinnhold: 18,0 %
Over har vi P16 (Olav Kyrres dårlige penning), som er en svært utartet variant av P2. Portrettet er slurvete utført, og runeinnskriften på reversen til P2 som angir Olav som konge, er uten mening på P16. Men det hersker ingen tvil om at P2 er forbildet til sistnevnte. P16 kan derfor sies å være utmyntet på et senere tidspunkt enn P2. P16 sitt sølvinnhold er også mye lavere enn P2, noe som tyder på at sølvinnholdet igjen over tid har gått ned enda mer .
Teorien jeg nå har kommet frem til, med hjelp fra en ad hock, er følgende:
Det som man tidligere anså for å være Olav Kyrres gode penning, har et sølvinnhold som synker med tiden. Mynter som har samme sølvinnhold må være utmyntet samtidig. Altså ser vi videre at sølvinnholdet igjen synker enda mer over tid, til man får det man kaller Olav Kyrres dårlige penning. Da en utarting av P2, dvs. P16, har et betydlig lavere sølvinnhold enn P2, og P16 må derfor være senere enn J7. Med andre ord, den gode penningen kan ikke ha kommet etter den dårlige!
Datering og sølvinnhold
I2
Sølvinnhold: 38,4 %
D1
Sølvinnhold: 36,0 %
Det eksisterer 2 typer penninger, som må kunne sies å være stilmessig svært like. Urimelig er det heller ikke å anta at de er omtrent samtidige. Den ene har omskriften Manus, noe som må være Magnus, som døde allerede i 1069. Mens den andre har en omskrift som ikke er fullstendig. På tross av det, antas den å være Olaver Rex. Begge har omtrentlig samme sølvinnhold, henholdsvis 38,4 og 36 %.
Disse to myntene strider imot teorien hvor den gode penningen kom før den dårlige. Hvis det nå er slik at det har vært en gradvis forringelse av sølvinnholdet i Olav Kyrres mynter uten forsøk på forbedringer, som jeg har vist, så er det allikevel lite sannsynlig at sølvinnholdet i løpet av en treårs periode frem til Magnus død sank til bare 36 %. Det må heller være snakk om at man i en kort periode har slått mynter med et lavere sølvinnhold før den gode penningen ble innført (før og kort etter at Olav Kyrre kom til Norge), men allikevel mye høyere enn Harald Hardrådes dårligste mynt. Altså har vi her det tidligste forsøket på å forbedre Haraldslåtten.
Så er da spørsmålet: Når begynte man å utmynte den virkelig gode penningen? Mynttypen, som J4 representerer, kan gi oss en pekepinne! Tidligere har man antatt at denne typen er utmyntet etter 1080. Og at den er en etterligning av danske penninger, som igjen er etterligninger av bysantiske mynter. Men jeg har vist at den gode penningen kom før den dårlige. Altså må J4 være fra tidlig i Olav Kyrres regjeringstid og før 1080.
Nå har J4 to byster som vender mot hverandre. Det skal ikke så mye fantasi til, for å anta at det er Magnus og Olav Kyrre som er avbildet, mens de regjerte Norge sammen. Pga. av beviset mitt, er det heller ingenting som kan motsi muligheten av dette. Det er da også nærliggende å tro at denne mynttypen oppholdt å bli utmyntet kort etter Magnus død. Hvis så er tilfellet, må J7 være den siste mynt preget under Magnus (J7 har laveste målte sølvinnhold av denne mynttypen). Denne mynten har et sølvinnhold på 46,6 %, og dette må antas å være den norske penning sin gehalt ved Magnus død.
P2, må da også være slått omkring Magnus død. Det underlige er at den angir Olav som konge ”Olafr Kunukr”. Kan dette være en proklamasjon på Olav Kyrre som enekonge, og at dette er den første mynten slått etter Magnus død? Om så er tilfellet, er Olafr Kunukr penningen fra 1069!
Det finnes også noen penninger med det som må være en kristudfigur fra Gresli funnet, hvor sølvinnholdet er helt oppe i 63,9 % (den gode penningen). Det kan derfor være mulig å anta at brødrene Magnus og Olav har hatt store amibisjoner, med tanke på hvor god mynt de ville utmynte. De har sannsynligvis prøvd å begynne å utmynte penninger noe under deres fars beste mynt (over 70 %). Men gehalten må i løpet av kort tid, frem til Magnus død, ha fallt helt ned til omtrent 46%. Så faller det videre gjennom Olavs regjeringstid, faktisk helt ned til 11 %.
Studerer man metallanalysene litt mer, vil man se at det er visse metallverdier som går igjen (da er også et slingringsmon tatt med i betrakningen). Det kan da være mulig å sette opp en følgende oversikt over sølvinnholdet i penningene fra 1066-1069:
1066-1067
27 – 44 %
Tilgang på et større materiale og flere metallanaylser ville gitt oss en bedre oversikt over denne perioden.
1067-1069
Sølvinnholdet begynner på 63,9 %, hvis ikke høyere. De bedre penningene ville natuligvis ha blitt inndratt så fort som mulig, etter hvert som sølvinnholdet sank. Videre følger det følgende trinn (omtrentlig):
55
53
51
50/49/48?
46,5
Disse stegene kan imidlertid diskuteres med tanke på korrosjon og hvor godt blandet legeringen er. Allikevel ser det ut til at mynten har blitt forringet gradvis med steg på omtrent 2 %. Forhåpentligvis vil flere metallanalyser i framtiden bekrefte eller avkrefte dette (da også med hjelp av stempelanalyser og analyser av utartinger/varianter).
Datering
1066-1067
Da jeg har vist at sølvinnholdet på den gode penningen sank ned til omtrent 46 % ved Magnus død, antar jeg at penninger med lavere sølvinnhold, og som uten tvil må være fra Magnus, må være fra før innførelsen av den gode penningen. Altså fra omkring 1066-1067.
I2
Sølvinnhold: 38,4 %
D1
Sølvinnhold: 36,0 %
I1
Sølvinnhold: 44,7 %
Sølvinnhold: ?
Jeg har foreløpig ingen antagelser på hvorfor sølvinnholdet varierer slik som det gjør på disse myntene! Dateringen til den nederste mynten er noe uviss. Den kan være fra etter Magnus død.
1067-1069
J4
Sølvinnhold: 51,3 %
Her er det etter all sannsynlighet brødrene Magnus og Olav som er avbildet.
K4
Sølvinnhold: 51,0 %
K3
Sølvinnhold: 48,6 %
I4
Sølvinnhold: 48,1 %
Kirkens mynter 1067-1069
M3
Sølvinnhold: 63,9 %
På advers er det det som må være en kristusfigur. Utartinger og beslektede typer av denne, finnes med synkende sølvinnhold, faktisk helt ned til 35,6 % (M8, ikke vist). Altså må den sistnevnte være utmyntet inn under Olav Kyrre som enekonge.
M1
Sølvinnhold: 53,7 %
M2
Sølvinnhold: 49,7 %
Penningene M1 og M2 har hver byster med hver sin karakteristiske hatt. Etter hva jeg forstår, og andre numismatkere har antatt, så kan det her være tale om en bispelue. Alle de tre ovenforstående myntene har også samme myntmester angitt på reversen (Ulf Canwi). På dette grunnlag ønsker jeg å gjenoppta den teorien om at dette må være mynter slått av kirken, og at kirken fikk myntrett allerede i 1067, og ikke først under Eirik Raude. Ulf Canwi kan ha vært kirkens egen myntmester, og omskriften på adversen kan muligens angi erkebiskopens navn?
O1
Denne typen med utartinger er kjent med et sølvinnhold som varierer fra 52,3 % og ned til omkring 35 %. Det er tatt metallanaylser av mynter med en vekt på under 0,8 med et sølvinnhold på 29,2 %. Muligens kan undervekten skyldes korrosjon av kobberet, og det reelle sølvinnholdet vil da være lavere.
1069
Det er vanskelig å avgrense utmyntningstidspunktet på myntene fra perioden 1069-1093. Da man ikke har bestemte hendelser å gripe fatt i, bortsett fra at sølvinnholdet synker gradvis. Et forsøk på datering, kan være å anta at forringelsen av sølvinnholdet har vært linær, og da dele myntene inn i f.eks fem- eller toårs perioder. Men dette er en noe usikker metode.
På grunn av det tilgjenlige materialets størrelse, da med tanke på forskjellige typer og varianter, velger jeg i denne omgang ikke å kaste meg ut på dypere vann, for å datere penningene med et sølvinnhold på under 46%.
Jeg velger derfor i denne omgang avslutte artikkelen med Olav Kyrres første mynt som enekonge.
P2
Sølvinnhold: 46,3 %
KOMMENTAR 20. MAI 2006
Jeg har fått opplyst, at teorien hvor jeg bruker metallinnholdet til å vise at Olav Kyrres gode penning må ha kommet først, ikke holder på alle punkter. Det er slik at det er svært vanskelig å få en homogen blandet legering om man har mindre enn 60% sølv og resten kobber. Derfor vil mynter utmyntet fra en og samme barre, kunne variere i sølvinnhold. For å kunne komme frem til den riktige utmyntningsformelen, må man derfor analysere en god del mynter før man kan fastslå denne.
Allikevel er det svært interessant å se at P2 som er forgjengeren til P16 har et betydelig høyt sølvinnhold i forhold til P16. Nesten hele 30 % skiller dem fra hverandre. Spørsmålet er da om en legering kan variere så mye innad, hvis begge myntene skulle være av Olav Kyrres dårlige penning. Etter min mening kan dette allikevel tyde på at det har vært en gradvis forringelse av Olav Kyrres mynter! Problemet nå, er bare å sette denne forringelsen av mynten i sammenheng med den gode penningen.